– Jeg måtte kaste meg av sleden


AM_målgang_8

Glad og sliten har Dag Torulf kommet i mål. Men løpet var mye tøffere enn han hadde drømt om. Her får Shaien kos. Foto: Terje Schjelderup

Iditarod var det tøffeste Dag Torulf noen gang har vært med på som hundekjører. Blant annet opplevde han å bli dratt flere hundre meter, liggende etter sleden. – Men herregud kor artig!

Det har gått halvannet døgn siden målgang, og han har nettopp kommet fra massasje i Nome. Kinn, ører og hender er hovne etter frostskader, og kroppen merker mer enn godt at den har vært utsatt for tøffe belastninger over flere dager. Lite søvn har det også blitt, det er stadig litt sjøgang, og fremdeles vil det gå noen dager før han er seg selv igjen etter turen på 1.568 kilometer gjennom Alaskas villmark.

 

Det var til å bli religiøs av!

 

– Du skulle sett da jeg kom inn mot Nome i morgensol. Den var knallrød og det var minus 40 grader. Det var til å bli religiøs av! sier han om finalen på vei innover byen grytidlig på morgenen.

 VIDEO: Nå er drømmen oppfylt

Welcome

Der fremme hørte han plutselig sirenen gå, og med ett begynte det å fylles opp i sentrum i det de 12 hundene i spannet, med Petoska og Shaien i led, travet mot målet. Over var det helikoptre som filmet, og ut kom en politibil med blålys og la seg foran hammerfestingen på vei inn i byen og inn i sentrum mot målområdet. Rundt sto folk og heiet og klappet, og etter å ha satt ned ankeret kom det første tv-teamet:

«Hi. Welcome to us,» sa reporteren.

«Thank you. Thank you!» sa Dag Torulf , lykkelig over å være i mål etter Det store eventyret.

AM_start_willow_døa

Dag Torulf og Karl-Erik under starten i Willow. Foto. Terje Schjelderup

9 dager, 22 timer, 6 minutter og 16 sekunder hadde han vært på tur siden han forlot Willow. Og det var en tur som var tøffere enn han hadde ventet. Statistikken viser at snittfarten var svært høy da han startet ut. Planen var å holde lav fart, men det var umulig, og her kommer forklaringen:

– Willow var jo et folkehav. Det var folk langs løypa og teltleire mange mil oppover løypa. Jeg vet ikke hvor mange tusen mennesker det var, men jeg har aldri sett så mange.

VIDEO: Her starter det for alvor

Kastet av

Jeg skulle holde hundene nede i fart, men det var ikke sjans. Snøen var steinhard. Jeg prøvde å rape litt med ankeret, men det ble røsket av da tauet røyk, og til slutt måtte jeg bare kaste meg ned på siden. Jeg ble slept flere hundre meter. Det var en brutal start, sier Dag Torulf om møtet med verdens lengste og tøffeste hundeløp.

Tøft var det også gjennom beryktede Rainy Pass, hvor de måtte over ei åpen elv og det var vassing til knes i iskaldt vann.

– Men du har ikke valg. Du må jo uti uansett., sier han.

På et av strekkene var det ikke snø. Bare stein og gjørme, og Dag Torulf forteller at det ikke var sjanse til å bremse. Det var bare å henge med.

 

Det var rett ned med 16 hunder. Kan du tenke deg

 

– Det var ei elv midt i Rainy Pass. Den måtte man over. Så var det ned et pass, som en stor utgave av Storvikskaret. Det var rett ned med 16 hunder. Kan du tenke deg. Og så var det svære isblokker, framholder han

Etter dette legget ble sleden skadet og den ene meien knakk. På sjekkpunkt byttet han til reservesleden.

 

LES OGSÅ: Må bytte slede etter uhell

 

image

Full fart i soret. Det er fremdeles over 500 kilometer igjen. Foto: Nikolai Olsen

Fantastisk

Likevel har det vært en fantastisk opplevelse og en stor seier å ha presset seg selv og gjennomført løpet. Ikke minst å komme i mål med hele 12 hunder. Det har blitt lite søvn de nesten ti døgnene løpet varte, og med lite søvn kommer hallusinasjoner. Dag Torulf har «sett både det ene og det andre», men han er vant til det.

Det har også vært artig å se hvordan hundene lærer og forstår et mønster. Spannet er vant til å kjøre på Sennalandet, hvor det nesten ikke er trær, men i Alaska har det vært mye kjøring i s-kurver. Etter hvert har de bakerste hundene lært å hoppe over lina for å dra sleden rundt og unngå å treffe stubber og trær.

Nede ved sjøen var det milevis av kjøring over blank is. Dette er en av tingene han husker best

– Det er noe av det tøffeste jeg  har gjort. Dæven det var stilig. Det var den opplevelsen, med is så langt man kunne se, og vi sel ligge på isen, forteller han.

Hva dyr angår har han selv sett ulv på turen, og kjøreren foran ham hadde en lys levende isbjørn bare 200 meter fra sporet.

 

Tøffere

Hvil er betyr ikke hvile i ordets rette forstand, for under hvilen går mye av tiden med til fôring og stell av hunder med isposer og massasje med olje for å sikre at de ikke får problemer. Hele tiden er det en jobb med hundene, og når hvilen er lengre, må de fôres flere ganger. I tillegg skal kjøreren få i seg litt mat og tørke klær. Kanskje blir det litt tid til søvn også.

AM_dag_4_takotna

Hundene gjøres klar til nytt legg etter en pause i Takotna. Foto: Terje Schjelderup

– Det er tøffere enn Finnmarksløpet?

– Ja, det går ikke an sammenlinke. Alt er så forskjellig. Kan du tenke deg om det hadde vært et slikt legg i Finnmarksløpet? Da hadde det vært sak på Dagsrevyen hvor de hade spurt om dette var forsvarlig,  for selv om det er 40 minus, så må du ut i elva, og skjer det noe kan det ta dager før du får hjelp. Du er overlatt til deg selv.

 

Sterkt øyeblikk

Det var en rar følelse da det nærmet seg slutten. Da han passerte Safety, det siste sjekkpunktet før Nome, og signerte for veterinærene, kom morgensola opp over iskanten langt der fremme. Det var iskaldt, 40 grader og klart.

– Tenk deg! Jeg ble religiøs. Det var et vanvittig øyeblikk, og det kom en liten tåre i øyekroken da.

– Så kom vi inn mot Nome. Det var mange filmteam og helikopter som filmet. Opp i byen kom en politibil med blålys og eskorterte deg inn, og i det samme jeg kom opp hovedgata hørte jeg sirenene og så portalen der borte. Masse folk strømmet til. Det var sterkt.

Hundene fikk belønning og ble snacket rikelig. Etter å ha blitt intervjuet kjørte de ned til havneområdet hvor bur med halm ventet. Der lå hundene på kjetting, mens veterinærene gikk igjennom flokken.

 

Del av en familie

Dag Torulf er glad og stolt over å ha fått så mange hunder med seg gjennom løpet. Han forteller at de har spist godt, og at de ikke har hatt antydning til magetrøbbel. Han forteller også at han har lært utrolig mye på løpet. Han er også med i en liten og eksklusiv gruppe som har kjørt løpet.

AM_målgang_9

Snacking etter målgang. Foto: Terje Schjelderup

 

– Når du kommer i mål, da er du en del av «familien». Det kan jeg faktisk føle litt. Jeg er faktisk en del av en familie, sier han og takker alle som har stilt opp, sponsorer og hjelpere.

 

Jeg er faktisk en del av en familie

 

– Og jeg hadde 12 hunder i mål. Det er jeg stolt av. Du skulle sett den veterinærboka jeg har. Flere av veterinærene så i boka, og sa at «det er jo ingenting her!». Det var artig å se.

Med Iditarod har også Dina, ledertispa, gjort sitt siste løp. Dina har fulgt Dag Torulf trofast fra hun var liten, og har ført spannet ut av mange tøffe situasjoner. Nå blir hun innehund. I starten gikk hun i led, men halvveis fikk hun avløsning. Dag var også usikker på om han skulle la henne fortsette og ba veterinæren på ett av sjekkpunktene om å sjekke henne. Men det var som om hun hadde bestemt seg. Hun skulle være med til mål.

Siden har Petoska, Kara og Shaien, datteren til Dina, tatt oppgaven som lederhunder.

 

AM_målgang_3

Nina var på plass da Dag Torulf kom inn til mål i Nome. Foto. Terje Schjelderup

 

Må sove på det

På målstreken ventet Nina og teamet, og om kvelden, etter at han hadde forsikret seg om at hundene hadde det bra, gikk de ut og spiste.

– Men jeg var mange ganger oppe om natta. Krampe i beina, vet du. Beina vil ut og løpe. mens jeg vil sove, sier Dag Torulf.

– Det er jo litt vemodig å ha gjort det. Men samtidig var det jo godt å komme i mål. Det var en tøff tur. Det er mange som spurte om jeg kommer tilbake neste år. Jeg svarte at jeg må sove på det.

20. mars er det bankett. Deretter gjelder det å komme seg tilbake til Anchorage og pakke, før returen. Den skjer ved at de kjører med bilen til Seattle, hvor flyet går fra.

–eirikp–

AM_målgang_5

Dag Torulf er glad over å ha kommet i mål, men svarer at han må sove på det, når folk spør om han er tilbake neste år. Foto: Terje Schjelderup

6 responses to “– Jeg måtte kaste meg av sleden

  1. Du skal få kaka når du kommer hjem!! Du kan velge mellom blåbær og tyttebær. Begge delan plukka i Kvalsunddalen – der du har trent, og æ har plukka. Du har kjørt spannet opp og ned dalen – og rumpa mi har vært opp og ned i lyngen. GRATULERER FLOTTE MAINN!!!

  2. Gratulerer til deg og hundan etter godt gjennomført løp! 🙂 Høres helt vanvittig ut, minner for livet!

  3. Tilbaketråkk: Skriver autografer for ville livet | arcticmusher·

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s