«Jeg felte noen tårer»


Her står en stolt hundekjører i blå jakke etter å ha gjort en knalløp.  F.v. Birgitte Næss Wærner, Sigrid Ekran, Ronny Frydenlund, Harald Tunheim, Dag Torulf Olsen, Alf-Einar Hernes, Nina Skramstad.

Her, midt i bildet, står en stolt hundekjører i blå jakke etter å ha gjort en knalløp. F.v. Birgitte Næss Wærner, Sigrid Ekran, Ronny Frydenlund, Harald Tunheim, Dag Torulf Olsen, Alf-Einar Hernes, Nina Skramstad, Kristian Walseth og Steinar Kristensen.

Dag Torulf ble rørt da han hørte musikken og så publikum heie der fremme ved mål. Bak seg hadde han og spannet sammen gjennomført det tøffeste løpet i sine liv.

Det har gått nesten et døgn siden det store øyeblikket. 1044 kilometer er tilbakelagt. Finnmarksløpet 2014 har vært tidenes tøffeste og godt over halvparten av spannene måtte bryte. Selv var Dag Torulf en «dark horse», og ble ikke levnet store sjanser til å klare en topp ti-plassering i år.

Men spannet og mannskapet rundt hadde en plan – og holdt seg til den gjennom hele løpet.

– Jeg våknet ti på halv åtte i morges, sto nesten i senga. Jeg trodde jeg hadde forsovet meg, var i løpet ennå, sier han. – Jeg kjenner det i kroppen, hodet vil sove, men kroppen vil ikke. Slik er det et par dager før det gir seg.

 

Tviholdt på planen

Lørdag har han vært på premieseremoni og evalueringsmøte etter Finnmarksløpet 2014.

– Hvordan er følelsen etter å ha kommet i mål?

– Det er en god følelse. Og at vi klarer å holde på planen selv om man ligger litt bak plasseringsmessig, men vi fremdeles er innenfor tidsramma, og holder fast ved den og har trua på den inntil ”the bitter end”, det har gitt resultater. Og så er det å holde igjen, holde igjen og holde igjen helt til Kirkenes. Det har vært bra.

Bak løpet ligger det en stram regi. Den endelige planen ble lagt på hytta helga før Finnmarksløpet startet, og et viktig element var å ikke belaste hundene for mye, holde igjen spannet og kjøre pent, for deretter å øke takten på returen.

Så mørkt på det

Det holdt på å gå skikkelig galt på vei mellom Tana og Neiden, da spannet havnet på glattisen – ”bob-bane” kaller Dag Torulf det – og mistet kontrollen. Vind og is sørget for at spannet gikk rundt og at flere hunder gjorde kollbøtte. De ble stive i muskulaturen etter slaget, og kunne fått større skader om de hadde fortsatt. Dermed mistet han tre hunder, i tillegg til hunden som var tatt ut i Tana.

Det gjør noe med deg som hundekjører i en konkurranse, og lenge fryktet han at løpet var kjørt. To hunder måtte legges i sleden like etter fallet, mens de resterende trakk. I Neiden ble det klart at også en tredje hund hadde slått seg under hendelsen, og måtte tas ut.

– På bob-banen i Karlebotn hvor hundene måtte i sleden, var det ganske tøft. To av disse var nøkkelhunder i løpet. Så tenkte jeg at skaden ikke kommer der og da, men at den kan komme på neste legg. Da så jeg litt mørkt på det.

«Dette skal vi gjøre sammen»

– Hva gjør du da?

– Det var mange nedturer på Finnmarksløpet, og så er det noen oppturer. Men uansett hvor mørkt det ser ut, må du snu det til noe positivt. Hundene responderer på positivitet, de er veldig vare. Du ser bare måten jeg kjørte gjennom Levajok 2 på: Ingen stopp, og hundene gikk rett i galopp. Det er bygd opp en lojalitet, ”dette skal vi gjøre sammen”. Det er lettest å bryte den ned, og gjør du det, er det lett å få parkering. Det ligger noe magisk over det, og det er en god følelse. Men man må ha kjørt hund i noen år for å se det. Det er egentlig psykologi på høyt plan.

Løpet har også vært ekstremt tøft i år, med vanskelig føre, overvann, stormer, regn og ”alt mulig”. Maten i depotene holdt seg ikke frosset på grunn av høy temperatur, og snackingen minner mer om lapskaus.

– Men været kan man ikke gjøre noe med. Og det var en ny opplevelse å kjøre med gummistøvler og regnponcho. Jeg så ut som Batman, ler Dag Torulf.

Høyhus i Karasjok

En annen del av planen var å kutte stopp på sjekkpunkt Levajok 2 og kjøre på til Karasjok og den obligatoriske 10-timershvilen. Topp ti var godt innenfor rekkevidde, men det var også mulig å gjøre det enda bedre. På vei oppover Tanaelva mot Karasjok brukte han skistaven flittig for å gjøre det lettest mulig for hundene å trekke, og avstanden bak til neste spann økte.

Mangel på søvn og utmattelsen etter å ha mobilisert alt av fokus og krefter på målet, gjør at persepsjonen begynner å spille deg noen puss. Tidligere har han ”møtt” et vogntog ute på Altaelva. I år dukket det opp ei høyblokk i Karasjok.

– Greier du å holde fokuset?

– Du må holde fokuset. Du står hele tiden og ser på hver enkelt hund, følger med på bevegelsene til hundene, om de begynner å bli stiv i ryggen, at de får i seg nok mat. Klarer du ikke å holde fokus, har du ikke kontroll over endorfinene, da blir du kynisk og sløv og går over i en ny fase, hvor du slurver med hundene.

Havnet i råk

Helt fra Kirkenes har han brukt skistaven mye. En styrke ligger i at han er vant til å kjøre små spann, og dermed må jobbe mye selv. I tillegg har han lite klær på seg når han skal kjøre. Dermed må han jobbe for å holde varmen.

– Du startet som nummer fem fra Karasjok og hadde over en times forsprang. Men på vei ut havnet du i ei råk?

– Ja, sporet delte seg tidlig på morgenen. Jeg så sporene hvor de første hadde lett, men jeg har kjørt her flere ganger på treningstur, og visste hvor sålen var. Det gjorde også Dina, og hun fulgte den. Men så oppdaget vi at det gikk ei lang, lang råk der. Det var altfor trangt å snu, og vi måtte kjøre uti. Det var tre-fire meter med 40 centimeter dypt vann. Det jeg ikke tenkte på var at jeg kjørte rett i frossen nysnø. Alt frøs til is. Sokkene måtte skiftes med én gang, og så var det å banke løs is fra sleden. Jeg gjorde det tre ganger på vei opp til Assebakti og tapte mye tid.

– Og bak et sted var de andre?

– Jeg var sikker på at jeg ble innkjørt.  Spannet bak hadde seks store hannhunder som sparker godt fra, jeg hadde seks små tisper og to hanner. Jeg var sikker på at han (Alf-Einar Hernes) ville kjøre meg inn. Så jeg kjørte som faen, inntil jeg fikk jeg vite av deg hvor stor avstand det var bak til ham.

– Hva tenker man når man kommer kjørende opp fra Altaelva og krysser Aronnesveien og har mindre enn en kilometer igjen?

– Jeg tenkte at det er over og at det er rart. Du har levd i ei boble, det har vært deg og hundene. Det beste du vet i verden er å leve så tett innpå dem i ei hel uke, og så er det over. Du kommer så inni hodene på hundene, samspillet blir magisk.

Rørt av mottakelsen

– Og så kommer du opp i sentrum og ser målstreken der fremme?

– Du hører musikken spiller der fremme… Jeg må si jeg felte noen tårer. Jeg blir litt rørt. Det er veldig spesielt. Tenk på hva hundene gjør. Det bor mye, mye mer i en hund enn vi aner. Og så var det masse folk fra Kvalsund og Hammerfest der og tok imot. Jeg ble helt satt ut. Det var rett og slett godt.

Andelen som brøt løpet har også ekstremt stor i år. 35 spann brøt løpet, bare 19 kom i mål. Den femte var Dag Torulf, som har opplevd sitt beste Finnmarksløp noensinne. I målområdet ble han hilst velkommen av barn, barnebarn – og av kona Nina.

– Ja, hva sa hun til deg?

– Hun syntes det var helt rått. Det var en stor prestasjon, sa hun. Hun hadde virkelig tro på meg i år, og var stolt. (Nina bekrefter)

– Og lørdag kveld?

– Da skal vi på banketten og spise nydelig mat og høre god musikk. Og kanskje jeg får en liten dans med henne også? (Nina bekrefter igjen)

Det er bra.

-ep-

2 responses to “«Jeg felte noen tårer»

  1. Tilbaketråkk: arcticmusher·

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s