En tøff lidenskap – hell i uhell


På treningstur på Sennalandet.

Han rakk ikke å tenke. Med ett ble Svein kastet av sleden og landet med hodet i isen, mens spannet gjøv framover. Det kunne gått ille, men lederhundene førte flokken trygt tilbake.

Det handler om lidenskap og en drøm. Drømmen om at spannet får kjøre Iditarod. Og et sterkt kameratskap mellom far og sønn. Når Dag Torulf legger ut på Finnmarksløpet, er pappa Svein der som støttespiller og det viktigste medlemmet i teamet.

Men først tilbake til morgenen på Sennalandet tidligere i år.

Den dramatiske hendelsen fant sted på nyåret oppe på Sennalandet. Det som så ut til å bli en vanlig morgen, tok med ett en uventet vending. Svein Olsen (72) var ute på sin vanlige treningstur med Hammerfestspannet, og hadde for anledningen spent 19 hunder foran sleden. Det er enorme krefter i sving, men lederhundene Dina og Aisa er til å stole 100 prosent på.

(teksten fortsetter under bildet)

Dina og Aisa.

Dina og Aisa.

Slept etter lina

I grålysningen så han med ett noe som buktet seg under brua og hundene som forsvant.

– Jeg tenkte ”ka i jessu er det der fremme”, men jeg rakk ikke før sleden og jeg var i lufta. Jeg havnet ned i en frossen råk. Deretter ble jeg hengende etter spannet med høyrearmen, forteller Svein.

Hendelsen førte til leteaksjon, og ble meldt på nyhetene. Det er vanlig å ha ei line mellom hundekjører og slede i tilfelle kjøreren skal falle av. Denne lina er festet med ei løkke rundt høyrehanda, og det var etter denne han hang da ferden fortsatte. Spannet hadde ikke fått stoppordre.

-Jeg ble slept et godt stykke. Jeg blødde fra øyet og hadde ikke kontroll. Så oppdaget jeg at jeg lå på rygg etter hundene. Da jeg begynte å fokusere, klarte jeg å dra ut slik at bare ekstremvotten fulgt med. Så måtte jeg karre meg etter veien, forkommen og full av blod. Tre biler kjørte bare forbi meg, men så var det en mann som stoppet og spurte om jeg hadde vært ute for ei trafikkulykke, fortsetter han.

(teksten fortsetter under bildet)

svein mot sola

Det blir hundrevis med mil i løpet av en vinter.

Det blir hundrevis med mil i løpet av en vinter.

Førte spannet tilbake

Den vennlige bilisten kjørte ham ned til hytta ved Veslemoen, hvor han fikk kontaktet sønnen Dag Torulf og meldt fra at hundespannet var i fritt løp. Et hundespann uten fører kan være fatalt for dyrene. Faller en hund blir den kvalt.

En time senere var Dag Torulf på hytta og heiv seg på snøskuteren for å finne spannet.

Han behøvde imidlertid ikke kjøre langt for et par kilometer unna ble han møtt av spannet som var på vei mot hundegården. Med Dina og Aisa som ledere hadde de fullført hele treningsturen på sju mil.

– Vi så for oss et skrekkscenario, men de var på vei tilbake, glade og fornøyde da han møtte dem, forteller Svein, som fikk en liten hjernerystelse og et to dager langt opphold på sykehuset etter hendelsen.

– Jeg sa til Dag Torulf at ”nå kan vi bare sele på dem, sende dem av gårde og gå inn og drikke kaffe, men de tar treningen selv”, ler han og fortsetter:

– Det var den ene gangen jeg ikke hadde mobilen med meg. Så må jeg si at vi har noen superledere, noen fantastiske hunder. Uten Aisa og Dina der fremme, ja da vet jeg ikke. Det var jo jordfokk, så det var ikke så veldig mye av sporet, heller.

(teksten fortsetter under bildet)

"Sauemerking" av hundene er nytt av året.

«Sauemerking» av hundene er nytt av året.

Duften av sagmugg

Dette er den mest alvorlige hendelsen han har hatt med hunder. Livet uten firbeinte er også nesten utenkelig, og det startet da han som 14-åring fikk sin første samojed. Hunderasen holdt han fast ved inntil en kamerat skaffet seg en vorster og han så hvor fort det kunne gå. Med Garm, Aro og Prince ble han et navn i sprintklassen, og sikret seg blant annet 3. premie i nordkalottmesterskapet.

Etter hvert ble det slutt på konkurranser. Miljøene var lenger sør i landet eller i Kiruna, så han startet å trene langdistanse med sprinthundene, i tillegg til oppdrett av hunder. 50 mila med sprintblod gikk fort, og Dag Torulf har også blitt norgesmester to ganger.

– Overgangen til langdistanse skjedde i samarbeid med Dag Torulf. Det var vel for 12-13 år siden vi egentlig begynte for alvor med langdistanse.

– Hva er det som er så spesielt med hundekjøring, at du fortsetter med hunder?

– Det handler vel om sirkus og sagmugg. Det er å se hva du får ut av et samarbeid med dyr – og så mange dyr. Vi har 26 hunder og dermed 26 forskjellige individer. Det å komme på bølgelengde med alle sammen er givende. Jeg er 72 år, men det er like spennende hvert år, sier Svein som alltid har vært glad i å være ute. Etter 35 år som linjemontør i Hammerfest e-verk var det heller ikke aktuelt å sette seg ned som pensjonist, og rundt påske, når også Pasvik Trail er unnagjort, drar han ned til sørligere strøk, hvor ektefellen Mona venter.

– Jeg trener hele uka, fem-seks mil om dagen. Så kjører Dag Torulf og Tore langdrag på 10-11 mil over vidda og tilbake i helgene. Det går fint for meg å stå på sleden, men jeg har leddgikt, og over fire-fem timer begynner det å merkes i knærne. Men man gir seg jo ikke.

(teksten fortsetter under bildet)

I hundegården på hytta.

I hundegården på hytta sammen med trofaste venner.

– Fantastisk team

I år igjen stiller han som handler for sønnen. Det har vært mye forberedelser, men det er som han sier, en handlers plikt. Hundene skal ha mat (han kaller det a la carte-menyen), utstyr skal vedlikeholdes og forbedres, og så er det all pakkingen og logistikken og alt det andre forefallende –  som ”sauemerkingen” av hundene, som er nytt av året etter at Iditarod og Femunden har innført ordningen.

– En handlers plikt er så mangt. Jeg tar det praktiske.

– Hvordan forbereder du deg?

– Jeg er spent på om vi har gjort det bra i forkant i år. Så er det ikke annet å forberede seg på enn at du vet at du kommer til å våke djevelsk mye. Før om årene var jeg handler alene. Du kan vel si at vi var en fare for trafikken. Dette handlerteamet er jo et ungt team og nå er vi faktisk fem stykker å dele alt på. Et enormt flott team.

– Og far og sønn, hvordan går det?

– Det går jo kjempeflott. Vi kjenner hverandre veldig godt. Han var så fin han Dag her i sted; jeg sier at jeg tok den friheten at jeg tok ei litt fin og stor hytte til neste år. Flott sier Dag, har du tinget den? Ja, på ditt navn. Da atbrøt han; Dæven pappa, du kunne jo vært med til neste år.

– Blir du det?

– Sikkert.

– Og Iditarod i 2016?

– Ja, det hadde vært en fin avslutning.

-ep-

Svein og Dag Torulf. Foto: Nita Emilie Hansen

Svein og Dag Torulf. Foto: Nita Emilie Hansen

One response to “En tøff lidenskap – hell i uhell

  1. Tilbaketråkk: Dina inntar Næringslivsdagen | arcticmusher·

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s